Dagen i går ble både hektisk og slitsom, og ikke minst kranglete. Særlig, fordi jeg har gått og irritert meg over en person i familien en stund nå. Ikke fordi jeg ikke liker denne personen, men fordi jeg syns personen har feil prioriteringer. Og begeret fløyt litt over i går, og jeg hadde bare nødt til å være veldig direkte. Spesielt over situasjonen mht pappa...
Det er ikke gøy å måtte fortelle en person som har håp, at det ikke er noe håp! Fordi det er ikke noe håp for pappa, og vi ser at det går nedover dag for dag. Pappa kan dø i morgen, og det er et faktum. Jeg håper jo selvfølgelig at det ikke skjer, og at vi kan få beholde han så lenge som mulig. Men jeg tror jeg ser det realistiske i det hele, og jeg er klar over hva som kommer til å skje... Eller er jeg det?!?!? Jeg føler en murrende dårlig samvittighet fordi jeg var så direkte i går, men jeg føler at det også måtte til :-(
Det er veldig viktig for meg at vi i familien holder sammen, og det var kanskje ikke nødvendig å være så streng. Vi er alle under et stort press om dagen, og vi må snakke sammen og være ærlige med hverandre. Alt jeg ønsker er at vi tar en dag om gangen, og gjør den så bra som mulig for pappa.
Jeg er rake motsetning til broren min, og jeg forventer nok veldig mye. Jeg forventer mye av meg selv, og kanskje like mye av brødrene mine. Jeg legger mitt liv på hylla når jeg er hjemme i Skien, og forventer vel at de skal gjøre det samme. Jeg er nok veldig opptatt av dette å tilbringe så mye tid som mulig med pappa...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar