Jeg har tenkt mye de siste dagene på hvordan jeg skal kunne klare å snakke med pappa om det legene kaller "livsavslutningen", og jeg har enda ikke kommet frem til en løsning.
Siste gang vi var på pallativ, så sa legen at vi måtte ha "den samtalen"! Han kikket pappa rett i øyene og forklarte at det måtte gjøres, og han måtte ikke utsette det. Men hvordan skal man kunne ta fatt i en sånn samtale, når hele temaet er så sår så sårt?!?!?! Jeg vet jo det må gjøres, men står liksom i et vakum hvor jeg ikke klarer å finne ordene. De kommer liksom ikke frem, selv om jeg tenker på det hele tiden...
Hvorfor kan jeg ikke bare si "hva ønsker du pappa", eller "hva tenker du om situasjonen"? Hvorfor er det så forbasket vanskelig?
Jeg har en vond klump i magen, og den går ikke bort...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar