Og det er nettopp det jeg har tenkt å kalle denne bloggen! Jeg har så mange innestengte følelser med hensyn til nettopp denne sykdommen, og denne bloggen skal jeg bruke for å bare få ut litt frustrasjon over denne perioden av livet mitt!
Pappa har kreft!
Litt rart å si høyt, og enda rarere å skrive ned! Jeg er vel egentlig ikke en person som har vært så veldig åpen om dette, men nå må jeg bare få skrevet ned litt tanker rundt det å være pårørende.
Vi går vel gjennom en del faser, og jeg er vel ikke helt sikker på hvilken fase jeg er inne i... Det føles bare som om jeg er inne i et stort vakum fullt av tårer, tristhet og ikke minst frustrasjon og sinne. Jeg er i ferd med å miste ryggraden min så altfor tidlig! Det er så utrolig urettferdig, og jeg er sint!! Føler at ting bygger seg opp, og jeg bare har lyst til å slå det første menneske jeg treffer på min vei...
Dagen i dag har vært særdeles vanskelig, og jeg klarer ikke å la tankene drive et annet sted. Pappa har fått infeksjon igjen, og denne gangen er det legene i Tønsberg som har skylden. Hele familien er opprørte, fordi de ikke var interessert i å høre på oss pårørende. Tenk å utsette en døende mann for reise fra Skien til Tønsberg, og tilbake igjen. Bare fordi kompetansen i Skien er på ferie. Og det som var enda mer skremmende var at kompetansen heller ikke var i Tønsberg da pappa ankom sykehuset... Som pårørende så fikk vi beskjed om at de ikke kunne la amatører sette inn nytt kateter, og at de var forsvarlig å la han ligge til morgenen etter. Vi ble ikke lyttet til som pårørende, når vi sa at han har lett for å få infeksjon og har akkurat kommet over blodforgiftning nr 2. Det er mye bedre å la en døende mann ligge i smerter og pompe han full med smertestillende som han igjen kaster opp av. Da har jeg lyst til å stille spørsmålet "er ikke pappa verdt mer?"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar