I dag våknet pappa opp med litt feber, og jeg merker at jeg får alle celler i hele kroppen over i "alert"-posisjon med en gang. Erfaringene rundt dette med feber har jo ikke vært særlig oppløftende, og kan være første indikasjon på at en infeksjon er på vei... Feberen er ikke høy, men vi må følge nøye med utover dagen sammen med hjemmesykepleien! Det trenger selvfølgelig ikke være noe alvorlig, men vi tar ingenting for gitt i denne tilstanden. Og heldigvis så har vi det som kalles "åpen retur" på flere avdelinger, så om feberen stiger så bærer det rett inn igjen på sykehuset...
Denne fartingen mellom sykehusene og hjemme tar på, og ikke bare for pappa. Man kan liksom ikke planlegge noen ting, og vi må hele tiden være klar over at ting kan endre seg fort... Han får liksom ikke ro noen steder, og det er jo hjemme han helst vil være.
Skal prøve å ikke ta sorgene på forskudd nå, men jeg klarer ikke helt å slappe av...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar