I dag bråvåknet jeg kl.08.30, og har tydeligvis sovet godt hele natta. Tror ikke jeg har våknet en eneste gang, og det er jo vel og bra. Søvn har nemlig vært ganske så oppskrytt den siste tiden.
Uansett, så har jeg vært med på legevisitten i dag. Det vil si, vi forlagte et møte med den av legene vi liker best. Tror jeg heretter kun skal forholde meg til denne legen, og overse alle andre. Er det en ting man blir lei midt oppi alt dette, så er det å alltid måtte forholde seg til nye leger og sykepleiere.
Vi tok opp hvordan pappa ble behandlet på fredag og lørdag, og hvordan vi følte at pappa ble pakkepost mellom to fylkessykehus. Og når jeg sitter her og forfatter dette innlegget, så føler jeg fremdeles på frustrasjonen over å ikke bli hørt som pårørende. Tenke seg til at vi som pårørende skal fortelle fagpersonell hva de skal gjøre?!?!?
Det er vi som følger pappas tilstand hver dag, og det er vi som merker hver lille forandring som skjer hos han. Hvorfor blir vi ikke da hørt? Legen i dag lyttet til hva vi hadde å si, og han skal også gjøre hva han kan for å finne ut av hva som egentlig skjedde. I mens skal vi som pårørende forfatte skriftlig klage til sykehusene, slik at administrasjonen får greie på hva som har skjedd! Vet ikke om det blir noe bedre ut av det, men da har vi iallefall fått fremmet vår sak så godt vi som enkelt personer klarer å fremme saken. Så slipper kanskje nestemann som kommer inn på sykehuset i Tønsberg og ligge på båre i 8 timer i strekk...!! Da har vi iallefall fått hjulpet en!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar