Lenge siden...

Bloggen min har ligget dø nå i lang tid, og det er egentlig fordi jeg ikke har klart å sette ord på mine følelser rundt pappas bortgang. Det har liksom snudd seg helt for meg, og jeg klarer ikke gråte i ett rom med andre i... Før kunne jeg rett som det var ty til tårene, siden jeg er et følelsemenneske av dimensjoner. Så hva har skjedd med meg?

Savnet er så stort og sårt at jeg føler at jeg kjenner tårene presse på bare jeg tenker på pappa, og jeg føler at jeg har så mye tid å tenke på det. I bilen på vei til jobb, i bilen hjem fra jobb, før jeg sovner, om natten og når jeg våkner... Jeg kjenner at jeg har lyst til å slå noen, eller hyle høyt! Vil ha denne følelsen ut, så hvorfor stenges den så inne?!?! Kanskje jeg er i ferd med å bli gal av savnet... Mens jeg sitter her å skriver, så kommer følelsene buldrende opp igjen og tårene sprenger på. Jeg sitter her alene på kontoret mitt, og klarer nesten ikke å gråte for meg selv en gang...

Jeg bare ante ikke at man kunne savne en person så mye... Det gjør vondt i hele kroppen bare jeg tenker på at jeg ALDRI skal få se han igjen!! Det er vanskelig å puste, og jeg føler meg nesten syk :-(

Jeg vet at savnet alltid vil være der, men vil det alltid gjøre så vondt som nå?!?!

"Kjære Pappa,

hvorfor måtte du reise fra meg så tidlig? Hvorfor lot du meg være alene her? Jeg vet at du alltid har sagt at jeg må stå på egne ben, men jeg tror ikke jeg klarer dette uten deg! Kan du være så snill å fortelle meg hvordan jeg skal komme meg gjennom dette?

Jeg har så lyst til å fortelle deg om det nye fine rekkehuset vi har kjøpt, og at jeg har fått den perfekte jobben. At jeg allerede nå skal få reise til USA med jobben, og at jeg har fått stort ansvar. Vil at du skal være stolt av meg, og gi meg en klem.

Men du er ikke der, og jeg kan ikke gi deg en klem...

Det ringer aldri på telefonen min med "kanskje kommer kongen" lenger, og jeg får aldri kjeft fordi jeg ikke ringer brødrene mine... Jeg vil ha kjeft fordi jeg ikke ringer dem! Jeg vil at du skal ringe meg og si at nå er det på tide jeg kommer hjem til Skien snart!

Alt er så stille...

Alt er så tom...

Alt er så ensomt...

...uten deg!!

Jeg er glad i deg, papsen min!"

Jeg savner deg, pappa!!

Fremdeles tomrom...

...og etter som jeg har hørt fra andre i samme situasjon....det kommer til å vare en stund!

Tristheten er over meg hele tiden, selv om jeg ikke helt tror at sorgprosessen er i gang. Det er jo så mye og ordne med alt og alle, og jeg føler ikke at jeg får satt meg ned og tenkt over hva som egentlig har skjedd! Begravelsen er over, og nå er det alt på "papiret" som må fikses...

...når starter sorgprosessen, mon tro? Føler liksom at det ikke har skjedd! At pappa ikke er død, og at han snart kommer tilbake... Sitter med klokka hans i hånden min, og føler en stor tristhet! Skal jeg virkelig ikke få se pappaen min igjen?!?!?! Hele begravelsen virker nå som en ut-av-kroppen-opplevelse som egentlig ikke har skjedd...

Men begravelsen har faktisk funnet sted...

Selve sermonien gikk fint, og det ble en verdig avslutning. Jeg laget heftet, og vi plukket ut sangene selv. Sanger som hadde betydning for oss, og som gjenspeilet mye av det pappaen vår sto for. Og det tror jeg vi fikk frem i minnetalen også! Den ble skrevet av meg med god hjelp fra brødre, svigerinne og kjæresten til pappa. Og det var befriende å få høre at mange syns det var en fin avslutning!

Et dikt ble lest opp i kirken, og det går som følger...

Fell ikkje tårar på grava mi,
eg er ikkje der, mi sjel er fri.
Du finn meg i vinden , som stryk ditt kinn,
i snøen som funklar, og gler ditt sinn.

Eg er sola som gyller din åker og eng
eg er fuglen som sirklar på lette veng.
Når du vaknar til stille morgongry,
er det eg som er hjå deg, i tanken på ny.

Du finn meg i stjerna, som lyser din veg,
sjå etter kjærleik, då finner du meg.
Fell ikkje tårar på grava mi,
eg er ikkje der, mi sjel er fri.

Dette diktet er bare så fint, og det hjelper meg i sorgen! Jeg vet dessverre ikke hvem som har skrevet dette, så unnskyld til den som har skrevet det og jeg ikke har nevnt deg!

Og så ble kisten båret ut mens soundtracket til Hjortejegeren ble spilt - en av pappas favorittfilmer...

Et tomrom...

...sitter jeg med, og skjønner ikke helt hva som har skjedd! Alt ble veldig kaotisk i går, og alt gikk så fort! Jeg sitter igjen her og føler at hele gårsdagen er uvirkelig, og at pappa bare er på sykehuset...

...men det er han jo ikke! Han er død, og det skjedde i går tidlig...

Jeg mangler ord for hva jeg skal skrive, og hva jeg også føler! Det er et tomrom som bare virker helt tomt, veldig tomt og veldig stille...

...er pappa virkelig borte?!?! For alltid?!?!?!

Et nytt kapittel begynner nå, et liv uten pappa... Og alt jeg vet er at det kommer til å bli et stort savn inne i meg for resten av livet!

Hva skjer....

....med meg?!?!?! Jeg som har uttrykt følelser gjennom hele prosessen føler meg helt "forstoppet" og klarer ikke å gråte...

Er jeg i sjokk? Eller er jeg bare kommet over i et annet stadie?

Jeg skjønner egentlig ikke hva som skjer med meg, og jeg vet ikke om det er bra eller dårlig heller?!?!? Alt er en bare masse spørsmål til meg selv som jeg ikke klarer å svare på! Eller er det fordi jeg ikke vil ha svaret... Hvorfor får jeg ikke meg selv til å gråte, og hvorfor er jeg plutselig blitt så hard?!?! Pappa har blitt veldig mye dårligere på denne uken som har gått, og jeg ble veldig sjokket da jeg så han i dag. Har vært hjemme i Oslo noen dager, og han virker MYE dårligere. Er han på vei inn i siste fasen, eller har han bare hatt en usedvanlig dårlig dag i dag? Kan noen hjelpe meg å få svar på dette... For jeg vet ikke noenting....!

Lurer kanskje på om jeg skal ringe til Pallativ i morgen, for å få litt svar på ting jeg lurer på. Av og til i dag, så har jeg ikke fått svar fra pappa på tiltale. Han ser på meg, men han virker helt fjern... Andre ganger så svarer han direkte, og virker klar, for så å gå tilbake til dette "fjerne" uttrykket! Skjønner ingenting jeg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette! Har pappa hjemme, og heldigvis så har jeg god støtte og hjelp fra hjemmesykepleien. Men jeg er allikvel redd for hva som kan skje...

Det viktigste er iallefall at jeg nå er hjemme hos pappa, og kan føle at jeg stiller 100 % opp for han...

Jeg er så glad i pappaen min!!!

Styrke...

...jeg har vært på cafe med venninner i dag, og vi kom over på samtalen styrke og det å ha syke familie medlemmer.

Vi kommer vel alle i denne situasjonen før eller senere i livet, og da vil man forstå hva jeg mener. Ja, dersom du ikke allerede har opplevd det... Jeg har ved flere anledninger spurt en av mine aller beste venninner om hvordan hun fikk denne styrken når moren hennes var syk over flere år. Og jeg skjønner nå hva hun har ment hele tiden! Du får en uant styrke som man egentlig ikke helt vet hvor kommer i fra. En styrke som gjør at du kanskje takler hverdagen bedre og kommer deg igjennom dette på en ok måte....

Jeg sier ikke at man ikke har dårlige dager midt inne dette, fordi det har jeg. Men jeg har en styrke som gjør at jeg iallefall kommer meg gjennom dagene uten å sitte og gråte hele tiden. Jeg er fremdeles veldig lei meg over dette som er i ferd med å skje, men jeg håndterer det på en måte... En måte som får meg til å fungere i hverdagen!

For hverdagen er hard om dagen, og jeg sliter! Samtidig som jeg vet at jeg bare må komme meg i gjennom dette, så forstår jeg ikke hvordan. Derfor er denne styrken jeg nå har fått god å ha! Så får jeg bare håpe på at den fortsatt vil være der i morgen...

Sendte noen meg energi i går?!?!

Vel, jeg har iallefall litt mer energi i dag, så nå har jeg begynt min kreative dag :-)

Snakket med pappa på telefonen i dag, siden jeg er tilbake i Oslo. Og han hadde dessverre hatt en dårlig natt, og nattevakten hadde vært der 3-4 ganger :-( Hadde jeg bare kunnet gjort noe for han!!

Nå er det broder'n som passer på han, og det går bra. Tror pappa syns det er litt godt å ikke ha meg over seg hele tiden, fordi jeg maser jo så fryktelig på dette med å drikke nok. Får håpe at broder'n gjør det samme, fordi det er jo det viktigste han får i seg om dagen. Mat er ikke så viktig, sier legene. Det er drikke som er nødvendig...

Nå er det ei uke til jeg skal tilbake, dersom jeg klarer å vente så lenge. Jeg syns det blir mye å være borte fra han ei hel uke, men vi må bare bytte på å passe på han. Ellers går vi i kjelleren alle mann. Og det gagner hverken han eller oss...

Ellers så har jeg gått i en sånn ikke-tenke-så-mye-modus om dagen, og tar bare en dag av gangen. Skjønner vel egentlig ikke hvor styrken kommer i fra, men nå har jeg blitt helt omvendt av det jeg var... Griner ikke noe om dagen, og bare får unna det jeg må gjøre! Litt rart, siden jeg har grått så mye tidligere...! Hva skjer egentlig?!?!?!

Energi er oppskrytt!!

Noen som er interessert i å gi meg litt energi?!?!

Her kjennes det ut som om all energi er borte, og jeg får ikke gjort noe som helst i kveld. Er hjemme i Oslo for noen dager nå, og skulle vært kreativ i kveld... Skulle vært!! Energien er borte, og jeg bare sitter å ser på det jeg må lage. Mange designkort som må bli ferdig, og planen var å starte i dag....