tirsdag 17. august 2010

Fremdeles tomrom...

...og etter som jeg har hørt fra andre i samme situasjon....det kommer til å vare en stund!

Tristheten er over meg hele tiden, selv om jeg ikke helt tror at sorgprosessen er i gang. Det er jo så mye og ordne med alt og alle, og jeg føler ikke at jeg får satt meg ned og tenkt over hva som egentlig har skjedd! Begravelsen er over, og nå er det alt på "papiret" som må fikses...

...når starter sorgprosessen, mon tro? Føler liksom at det ikke har skjedd! At pappa ikke er død, og at han snart kommer tilbake... Sitter med klokka hans i hånden min, og føler en stor tristhet! Skal jeg virkelig ikke få se pappaen min igjen?!?!?! Hele begravelsen virker nå som en ut-av-kroppen-opplevelse som egentlig ikke har skjedd...

Men begravelsen har faktisk funnet sted...

Selve sermonien gikk fint, og det ble en verdig avslutning. Jeg laget heftet, og vi plukket ut sangene selv. Sanger som hadde betydning for oss, og som gjenspeilet mye av det pappaen vår sto for. Og det tror jeg vi fikk frem i minnetalen også! Den ble skrevet av meg med god hjelp fra brødre, svigerinne og kjæresten til pappa. Og det var befriende å få høre at mange syns det var en fin avslutning!

Et dikt ble lest opp i kirken, og det går som følger...

Fell ikkje tårar på grava mi,
eg er ikkje der, mi sjel er fri.
Du finn meg i vinden , som stryk ditt kinn,
i snøen som funklar, og gler ditt sinn.

Eg er sola som gyller din åker og eng
eg er fuglen som sirklar på lette veng.
Når du vaknar til stille morgongry,
er det eg som er hjå deg, i tanken på ny.

Du finn meg i stjerna, som lyser din veg,
sjå etter kjærleik, då finner du meg.
Fell ikkje tårar på grava mi,
eg er ikkje der, mi sjel er fri.


Dette diktet er bare så fint, og det hjelper meg i sorgen! Jeg vet dessverre ikke hvem som har skrevet dette, så unnskyld til den som har skrevet det og jeg ikke har nevnt deg!

Og så ble kisten båret ut mens soundtracket til Hjortejegeren ble spilt - en av pappas favorittfilmer...

mandag 9. august 2010

Et tomrom...

...sitter jeg med, og skjønner ikke helt hva som har skjedd! Alt ble veldig kaotisk i går, og alt gikk så fort! Jeg sitter igjen her og føler at hele gårsdagen er uvirkelig, og at pappa bare er på sykehuset...

...men det er han jo ikke! Han er død, og det skjedde i går tidlig...

Jeg mangler ord for hva jeg skal skrive, og hva jeg også føler! Det er et tomrom som bare virker helt tomt, veldig tomt og veldig stille...

...er pappa virkelig borte?!?! For alltid?!?!?!

Et nytt kapittel begynner nå, et liv uten pappa... Og alt jeg vet er at det kommer til å bli et stort savn inne i meg for resten av livet!

lørdag 7. august 2010

Hva skjer....

....med meg?!?!?! Jeg som har uttrykt følelser gjennom hele prosessen føler meg helt "forstoppet" og klarer ikke å gråte...

Er jeg i sjokk? Eller er jeg bare kommet over i et annet stadie?

Jeg skjønner egentlig ikke hva som skjer med meg, og jeg vet ikke om det er bra eller dårlig heller?!?!? Alt er en bare masse spørsmål til meg selv som jeg ikke klarer å svare på! Eller er det fordi jeg ikke vil ha svaret... Hvorfor får jeg ikke meg selv til å gråte, og hvorfor er jeg plutselig blitt så hard?!?! Pappa har blitt veldig mye dårligere på denne uken som har gått, og jeg ble veldig sjokket da jeg så han i dag. Har vært hjemme i Oslo noen dager, og han virker MYE dårligere. Er han på vei inn i siste fasen, eller har han bare hatt en usedvanlig dårlig dag i dag? Kan noen hjelpe meg å få svar på dette... For jeg vet ikke noenting....!

Lurer kanskje på om jeg skal ringe til Pallativ i morgen, for å få litt svar på ting jeg lurer på. Av og til i dag, så har jeg ikke fått svar fra pappa på tiltale. Han ser på meg, men han virker helt fjern... Andre ganger så svarer han direkte, og virker klar, for så å gå tilbake til dette "fjerne" uttrykket! Skjønner ingenting jeg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette! Har pappa hjemme, og heldigvis så har jeg god støtte og hjelp fra hjemmesykepleien. Men jeg er allikvel redd for hva som kan skje...

Det viktigste er iallefall at jeg nå er hjemme hos pappa, og kan føle at jeg stiller 100 % opp for han...

Jeg er så glad i pappaen min!!!

mandag 2. august 2010

Styrke...

...jeg har vært på cafe med venninner i dag, og vi kom over på samtalen styrke og det å ha syke familie medlemmer.

Vi kommer vel alle i denne situasjonen før eller senere i livet, og da vil man forstå hva jeg mener. Ja, dersom du ikke allerede har opplevd det... Jeg har ved flere anledninger spurt en av mine aller beste venninner om hvordan hun fikk denne styrken når moren hennes var syk over flere år. Og jeg skjønner nå hva hun har ment hele tiden! Du får en uant styrke som man egentlig ikke helt vet hvor kommer i fra. En styrke som gjør at du kanskje takler hverdagen bedre og kommer deg igjennom dette på en ok måte....

Jeg sier ikke at man ikke har dårlige dager midt inne dette, fordi det har jeg. Men jeg har en styrke som gjør at jeg iallefall kommer meg gjennom dagene uten å sitte og gråte hele tiden. Jeg er fremdeles veldig lei meg over dette som er i ferd med å skje, men jeg håndterer det på en måte... En måte som får meg til å fungere i hverdagen!

For hverdagen er hard om dagen, og jeg sliter! Samtidig som jeg vet at jeg bare må komme meg i gjennom dette, så forstår jeg ikke hvordan. Derfor er denne styrken jeg nå har fått god å ha! Så får jeg bare håpe på at den fortsatt vil være der i morgen...